Vi har arbeidet med denne dokumentarfilmen om Namsen nå i snart 3 år. Året 2023 ble et svært dårlig år for laksefiske i Namsen. Kanskje ett av de verste årene så langt. I 2024 gikk «katastrofe alarmen» og elva ble nedstengt nærmest «over natta». Dette sammen med mange andre elver helt fra svenskegrensen i sør, opp langs kysten, til og med Trøndelag. Dette ble også gjeldene for kilenotfiskere som fisket i sjøen.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å lage en litt annerledes film om laksefiske i Namsen enn det som normalt produseres av fiskefilmer. Vi følger en eldre mann på 90 år, fra Danmark,  Arne Rasmussen, som i over 50 år har fisket i Namsen på samme fiskevald, hvert eneste år. Han fyller forøvrig 92 år, 1. Mars nå i år (2025). Alt så derfor mørkt ut for filmprosjektet, da vi fikk meldingen om at Namsen var stengt for all fiske, basert på et vedtak i Miljødirektoratet den 23. Juni 2024. Når jeg da kontakter Arne, etter at elva ble stengt ned, så svarer han omtrent slik; – Det gjør ingen ting, vi reiser til Bertnem den 06. Juli uansett. Dette handler ikke bare om laksefiske. Vi er for glade i Namsen til å være her i Danmark. Vi tar med familien og reiser. Vi får heller bare ro rundt i elva og kose oss der, selv om vi ikke får lov fiske. Da gikk det virkelig opp for meg hva Namsen betyr for ham og hans famile. Jeg reiste oppover og bestemte meg for å fullføre historien om Arne.

Så åpnet Namsen igjen bare noen dager senere, men da med strenge reguleringer for fiske. Vi skifter fokus i filmen. Vi følger selvfølgelig Arne og kobler han opp med en ung gutt, Aksel på 8 år, som vi møtte der oppe tidligere. Han er fra Oslo fisker laks med sin mamma og pappa og ror rundt i elva som en «hel kar» Dette ble sanlet sett en vakker og fin historie.

Som et alvorlig undeteppe ligger selvfølgelig den eksisterende trusselen den Nord Atlantiske Villaksen står overfor. Dette må vi ta tak i og vi vier derfor etterhvert ganske my tid til denne problematikken i filmen: